Tidens Transparente Virkelighet ~ utdrag fra kapittel 15

Jeg hadde ikke levd i øyeblikket – for jeg ventet alltid på noe bedre. Jeg følte jeg måtte skynde meg framover, derfor satt jeg ved forstavnen hvor jeg myste inn i fremtiden med mine drømmer. Og i mitt savn etter det lykkelige øyeblikk, mistet jeg det. For det lykkelige øyeblikk er hvert øyeblikk, og når jeg så meg tilbake så jeg at jeg ikke hadde vært klar over de lykkelige øyeblikkene men hadde gått glipp av dem, og så lengtet jeg etter å oppleve fortiden på nytt, for fullt ut å nyte hvert eneste ett av de tapte øyeblikkene. Men i min lengsel etter å glede meg over øyeblikket i fortiden gikk jeg glipp av øyeblikket igjen, for det var nå, og hadde akkurat vært, og jeg hadde igjen vært uoppmerksom, for jeg hadde vært opptatt med å søke etter det, som alt var borte…

Ting forsvant sammen med tiden og kunne ikke gjenerverves. Ingen ting kunne bli som de hadde vært. Det var bare én vei for meg der jeg satt, og det var de frådende bølgene… Jeg gikk bak til akterspeilet og satt meg tungt mot gulvplankene og så ned i kjølvannet. Jeg så hvordan vannet lukket seg etter skipet og fjernet ethvert spor som om skipet aldri hadde seilt der, og det til og med som det så vidt hadde forlatt dette stedet, et sted ingen kjente langt ute på et endeløst stort hav. På havflaten er det umulig å legge igjen et varig spor. Hva som enn havner i vannet vil forsvinne fra det sted det ble kastet ut, det som ikke synker driver bort mot fjerne steder og ingen ting forblir noen gang det samme. Tankene mine drev med bølgene jeg hvilte blikket på og jeg kjente hvordan livet drev bort som dem…

Lenge satt jeg og tenkte på tiden og gjenkalte hendelsene som hadde beveget seg i den, og langsomt forsto jeg hvordan det var. Alt som hendte og alt jeg noen gang hadde opplevd, ville alltid være med meg i min erindring og kunne aldri bli borte: For tiden er en illusjon. Jeg hadde trodd den kom og gikk med hendelsene, men det var jeg som beveget meg i tiden. Utenfor tiden står alt å synger i et eneste nå. Det gikk opp for meg at derfor kunne jeg godt gå inn i verden og oppleve, være takknemlig for alt som hendte, for det hele var et hav av gaver, og alt er tjenlig og tjener også meg. Bølgene ventet meg med sang i tidens speil – og enda hadde jeg fryktet dem, for jeg hadde trodd på speilets illusjon – jeg hadde fryktet at det fantes en slutt… Jeg kjente et sug mot havet, mot dypet og horisonten som videt seg ut foran meg. Og så hoppet jeg…

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s