Illusjonen, Mørket og Intetheten ~ utdrag fra kapittel 13

Måken seiler i en bue over himmelen og Engelen følger den med lukkede øyne. Den forflytter sin bevissthet til måken og merker hvordan vinden tar tak i vingene. Hvordan utallige ørsmå muskler arbeider og regulerer håndsvingfjærene og halen, og de kraftige bryst-musklenes sammentrekning under fremdriftsslagene. Måken kjenner luftens luner. Den utnytter varmen som stiger fra jorden og kastene fra vinden som varierer høyt der oppe. Luften blir som plasma, som et vesen man lærer å kjenne; som man blir ett med og er. Det er herlig å være måke. Man svever i luften og flyter på havet, man rusler på bakken og passer sine ting. Man er fri og fullkommen og kjenner sine øyeblikk. Men det er også noe man ikke kan…

Det er noe særlig ved å være menneske. Det er en væren fylt av savn og sug og mangler. Et sug etter noe annet, noe mer, noe bedre. Sterkere enn hos noe annet vesen fordi man merker sin utilstrekkelighet. Man merker sine muligheter og i det, – sitt ansvar. Suget etter å flykte og haste videre. Flykte fra seg selv og sin livsoppgave, fordi det er så lett å flykte. Så lett å gå seg vill i sirkuset og bli avledet av fristelser. Så lett å velge… For mennesket finnes så mange valg. Det kan kompensere for det det har mistet, ved å bruke sin oppfinnsomhet og sine tommeltotter. Sin utvidede bevissthet om hva som er mulig, enda så begrenset (det er) i sin glemsomhet. Det har lagt fra seg pelsen – men bærer klær og varmer sitt hus. Det har lagt fra seg vingene – men bygger fly, og flyr til Syden om vinteren som trekkfuglene gjør. Det har reist seg og ofret to av sine ben – men suser langs veiene på gummihjul. Det har lagt fra seg sine gevirer og praktfulle fjærdrakt – men pryder seg med penger og eiendom. Alt det har ofret har det tatt tilbake, og bygd seg sin egen illusjon. Den dagen pengen er verdiløs faller mennesket til jorden som et dyr. Et dyr med en uendelig kjærlighetsevne. Og det er kjærlighetsevnen menneske har igjen når illusjonen er falt. Derfor er det vondt når et mennesket forsaker det ved seg selv, som er dets største vinning. For ingen i denne verden kan gjøre så mye godt som et godt menneske kan

 

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s