En Tiger i Bur ~ utdrag fra kapittel 10

Alle tre blir stående i stillhet. Alt er der på en gang. Engelens evige og uendelige klarhet er så stor som Engelens legeme kan klare å romme og den vet med seg selv at den aldri noen gang kan uttrykke det den opplever i dette øyeblikket – for det vil ta like lang tid som å leve igjennom alt. Alle detaljene, alle følelsene og alle inntrykkene de alle tre har hatt gjennom livet; – dette og alle andre liv. Ord kan ikke gape over så mye uendelighet. Det hele er foldet ut for Engelen som et ubeskrivelig kretsløp av uendelig bevegelse, transparent og lydløst tordnende som et endeløst kor av stemmer i alle toneleier. Engelen blir stående å merke de andre dyrene omkring og de menneskene som fortsatt er der. Deres historier. Deres følelser og detaljene i dem. Den ser stjernehopene i verdensrommet folde seg ut i øynene deres og hvorfor de er kommet inn i væren…

Regnet begynner å falle. I større og større dråper klasker det ned og gjør asfalten glinsende sort. Så slipper skyene alt de har, og man kan ikke se lenger enn noen få meter frem. Ikke ett menneske er igjen å se. Engelen kommer nærmere tigerburet og tigeren ser på Engelen som står alene igjen i det øsende regnværet. Som en blomst’s kronblader i solen åpner tigeren sitt indre, og oversatt til ord vil det den formidler lyde omtrent som følger:

«Noen savner å være meg – derfor er jeg her. De holder meg her for å oppleve meg – min natur og min kraft. De kommer hit for å beundre meg og oppleve hva jeg er. Men de suger kraften ut av meg og stjeler det som virkelig er meg. For de gjør meg til noe annet enn det jeg er. De tror de opplever meg her – som jeg er. Men jeg er bare meg når jeg er vill i jungelen. De beundrer skinnet mitt; og tror det favner meg. De beundrer kroppen min; og tror den rommer meg. De beundrer brølene mine og tar det som min styrke når jeg brøler – mens jeg forteller dem om min lengsel og mitt sinne. Om de hørte mine brøl i jungelen ville de kjenne forskjellen. De savner kraften min – men den får de bare ved å dele min frihet med meg; knoklene mine og skinnet mitt bærer min kraft bare så lenge jeg lever fri. Jeg skulle gjerne delt med dem opplevelsen av meg. De kan møte meg i jungelen, jeg ville la dem møte meg. De tror jeg dreper alt jeg ser. Det frykter de; det beundrer de; og det savner de. De tror de savner meg – men det er Tigeren i dem selv de savner…»

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s