Et Menneskes Møte med Seg Selv ~ utdrag fra kapittel 9

«Den familien!» Raser hun. «Jeg skal aldri mer snakke med den familien! Tenk, mer enn det var jeg ikke verdt!» Kusinen kommer springende og gir henne en klem og noen trøstende ord, men de når ikke frem til Sara. Hun fortsetter å gå. Hun begynner å gjennomgå det som har skjedd og forteller det samtidig til sin mor. Så oppdager hun i ettertanken at hennes mor jo også var en av dem, hun brydde seg heller ikke. Ingen brydde seg, de hadde alle tenkt å la henne dø…!

Sara våkner midt i setningen og kjenner bitterhet og sorg og vrede. «For en drittfamilie! Drittfamilie! Bare bestefaren min som er død ville hjelpe meg!» Så trekker hun plutselig pusten for det er noe som ikke stemmer. Hun kjenner at det ikke er dem men at hver av dem bor i henne. At de alle sammen representerer noe ved henne selv. Det de gjorde og ikke gjorde i drømmen – det er hva hun selv har gjort og ikke gjort med seg selv. Det er hun som har vanskjøttet seg, ingen annen. Bare kroppen hennes har arbeidet og slitt og strevd. Det kramper seg i magen hennes og hun brister i gråt.

«Så lite var jeg verdt for meg. Så lite har jeg verdsatt meg! Tenk at jeg har sett på meg selv som så verdiløs…!»

Hun gjemmer ansiktet i puten og lar kroppen fritt trekke luft til lungene i dype hikst. Hun ligger lenge til hikstene stilner og gråten plutselig stopper for å gi stillhet til å høre enda en tanke som kommer:

«Jeg må være glad i alle deler av meg…»

Etter denne stillhetspausen og videre ettertanke kommer ennå en kule med forløsende gråt. Når den er over og hun er utslitt hvisker hun igjen ned i putetrekket:

«Alle deler av meg fortjener min kjærlighet. Alle deler av meg er like rene og gode og sanne. Alle er barn, sårbare som muslinger uten skall… Jeg er verdt å bli elsket… Om ingen andre kan elske meg så kan ihvertfall jeg…» Hun snur seg rundt med lettelse i kroppen og hviler på den våte puten. «Nå skal jeg begynne… Nå skal jeg bli hel…»

Hun beveger seg ut i gatene i byen. Hun vet ikke om hun drømmer, det virker som hun er våken. Hun går bortover gaten og finner en møkkete, alkoholisert mann som sitter sammenkrøket i rennestenen. Han er sikkert ikke mer enn i tredveårene, men alderen er vanskelig å se. Hun kan ikke se fargene i ansiktet eller på klærne hans for alt er dekket av møkk. Han har sår på leppene, sånne som sniffere har, og håret henger i lange tjafser. Han er en som ingen steller og som ikke kan stelle seg selv.

«Hvorfor lever du sånn…!?» Spør hun opprørt. Hun står og lurer på hva hun skal gjøre, hun klarer ikke å forlate ham og bestemmer seg for å ta ham med seg hjem. Så legger hun ham i badet og vasker ham. Huden og håret og skjegget. Såpe og frottéklut og varmt vann. Når hun er ferdig tar hun det største og mykeste håndkledet hun har – for hun vil gi ham noe som er mykt og godt i livet. Hun setter ham på en stol midt på gulvet i stuen og blir stående bak ham mens hun tørker håret hans med håndkledet. Hun bøyer seg frem og ser ham i ansiktet og plutselig ser hun ham. Munnen hans har klare, rene linjer og hun ser underleppen hans som kommer til syne under barten. Den er glatt og rød og vekker hele hennes savn. Øyenbrynene hans følger benbuekanten over øynene akkurat sånn som hun alltid har drømt om. Klare og rene er linjene og allikevel er de myke. Det er noe kjent og elsket over synet hun ser og en varmende, boblende følelse stiger opp fra magen. Varmen brer seg i hele kroppen og fyller henne med ømhet. Hun kjenner et sug. Etter å kysse ham. På den vakre, deilige munnen. Hun bøyer seg ned foran ansiktet hans for å berøre leppene hans med sine. Hun lukker øynene et øyeblikk og åpner dem igjen, og ser at han fortsatt er der. Midt i hennes stue. Han som gir svar til alle hennes savn. Han som unnselig satt i gaten og liknet søppel. Hun gjør det. Hun kommer helt nær ham og kysser ham. Og i det hun berører leppene hans og ser ham inn i øynene, oppdager hun at han er henne…

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

Foto: Cecilie Sønsteby (Copyright), gjengitt med tillatelse.  https://www.flickr.com/photos/nemi1968/

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s