Mettelsen ~ utdrag fra kapittel 6

Gjør hva du vil

Men vit hva du gjør.

Uvitenhet er det største ondet.

 ~* ~

 

Jeg nøt min egen suverenitet og skilte livet fra materien som var det frukten av et tre, raskt og effektivt og uten å nøle. Det var perfekt. Og enda var der noe, en tone som stille lød i bunnen av det hele. Et ubestemmelig ubehag, som egentlig hadde vært der helt fra det første rovende livs stormfulle begynnelse…

– Det var hvinene de utstøtte i sin angst og protest. De nådde en følsomhet i min hjernes hulrom og ga meg erindringen om noe… Jeg hadde overdøvet det med støyen fra min egen vilje, men følsomheten kom tilbake og tilbake igjen, og økte ubehaget til selv sukkene og de siste muskelspasmer nådde den smertefulle flekken i min bevissthet. Det vedvarte og penetrerte min uovervinnelighet, det gjennomtrengte meg og gjorde meg til offer for min egen villskap. Jeg støyet og romsterte, dominerte og herjet – bare for å unngå å høre larmen i min egen smerte. Om du så meg ville du se grinet i det ubevegelige ansiktet mitt hver gang en blodåre brast og den jernholdige smaken bredte seg i munnen på meg og rant nedover spiserøret. Jeg følte jeg trosset en grense. Men hvilken grense? – Jeg var jo grenseløs… Jeg merket der var en grense men kunne ikke la vær å følge min egen strøm. Jeg var kommet inn i denne strømmen og var som besatt i mitt vesen. Aldri mer skulle vel jeg tape en eneste kamp. Jeg skulle sloss til det ikke lenger var noe mer å sloss mot…

Jeg var en kjempe. Av størrelse og viljeskraft. Ingen jeg så omkring meg kunne true mitt liv. Men mitt legeme kunne plutselig bli svakt og svikte meg, jeg kunne forgå i kvikksand eller flytende lava og skogbrann og tørke og vinterfrost. Selv om jeg slapp å jages landet over, ble livet mitt på forunderlig vis ikke bedre av det. Jeg fikk dette suset og drivet når sulten grep meg, – som en feber. Og dem jeg jaget skygget unna når de merket mitt nærvær og deres flyktende bevegelser økte suget enda mer. Jeg tok dem og åt dem og endte deres angst, jeg oppfylte bare hva de ba meg om.

Min fordøyelse ble like tyngende som mitt legeme og mitt blikk lyste av fordervelse. Sykdom vred seg i mitt indre liksom en slange i nød. Hva var det? Hva var det jeg gjorde? Hva var det med mitt perfekte uttrykk som jeg allikevel ikke kunne nyte? Jeg levde av døden. Jeg ernærte meg på livets angst og var ikke annet enn et monster. Jeg var den jeg en gang hadde skydd aller mest. Jeg var min egen fiende, jeg åt meg selv. Jeg møtte min egen avsky…

Den dumpe lyden av ferske knokler som brast mellom kjevene ga gjenklang i hodets resonansrom og ble sittende som betennelser i hjernehinnene. Det svekket min umettelige ild og ga en bitter smak i munnen. Jeg hadde rast over livet og følte meg syk. Så syk og elendig og sliten som jeg aldri før hadde følt meg.

 

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s