Reisen inn i materien ~ utdrag fra kapittel 2

Din historie begynner samtidig med min. I begynnelsen, der Det Ubeskrivelige Noe’s tanke skaper bevegelse i stillheten som gjør at Det blir klar over Seg Selv. Vi var ønsker utgått fra en av tankene Det Ubeskrivelige Noe hadde tenkt, og hver tanke vi igjen tenkte og hvert ønske vi hadde, ble sitt eget i helheten. Og hvert nye ønske en annen tanke ga opphav til, gledet oss umåtelig – for gjennom det opplevde vi oss selv som en del av Det Ubeskrivelige Noe i stadig utvidelse. Vi beveget oss gjennom tankens frie verden og opplevde alle ønskene som foldet seg ut i sine toners lys og farger. Og vi badet i hver tilstand til vi ble mett av den. Vi forsto hver idé og kjente hvor geniale de var, og vi forsto at de kunne oppleves på mange flere måter enn slik de var som tanker…

Men for å lære lysets sanne natur å kjenne trengtes skygge, for bare da framtrer forskjellen mellom lys og mørke. Og for å lære tanken å kjenne fullt ut trengtes materie…

Så vi skapte denne illusjonen: Materiens illusjon. For hvordan kunne vi oppleve en tanke? Vi var alt, og vi var ett. Hvordan kunne vi se musikk og ikke bare høre den, og høre farger ikke bare se dem…? Hvordan kunne vi gå ut av lyset og oppleve det som om vi ikke lenger var det? Hvordan kunne vi nyte synet av oss selv, følelsen av å berøre vår egen «overflate» – om ikke utenfra? Vi måtte skape atskillelse for å forstå vår egen skjønnhet og fullstendige vesen.

Vi kjente på hver tankes natur og merket at dens innhold avhang av hvordan den ble fanget, og farget. Vi kjente væren innenfra som lyd av stillhet, og som farger av lys. Men vi kjente ikke hva som var utenfor vår væren, det uopplyste mørket og intetheten utenfor oss selv. Hvordan skulle vi kunne det? Hvordan skulle vi kunne tre ut av oss selv for å betrakte oss selv på avstand? – Vi måtte ønske å oppleve hver tanke og hvert ønske som manifestert, som «virkeliggjort», som et speil vi kunne gå inn i slik at vi kunne lukte og smake på tankene, kjenne og oppleve dem som form, som adskilt, som om vi ikke var dem. Først da ville vi kjenne oss selv i hele vår utfoldelse. Og for at vi skulle oppleve tankene som virkeliggjorte speil måtte vi ønske det, og når ønsket var sterkt nok begynte den fortettende bevegelsen. Der, og først der, presset vi tanken gjennom den helt spesielle prosessen som skulle til for å få materie – og fikk ett elektron…

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

(Bilde hentet fra internett free wallpaper download.)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s