for der er intet større enn å ha mistet alt ~ Utdrag fra kapittel 0

Ain bøyer seg frem og ser Sara inn i øynene. Tar hånden hennes i sine og sier:

– «Det finnes så mange virkeligheter. Så mange verdener! Så mange lag av virkeligheter. Se igjennom dem! Igjennom tidens illusjon. Og du vil huske tingene som de er. Som de har vært, og som de er. For det er ett og det samme når du ser gjennom tidens transparenter…

En gang for lenge siden lå jeg ute på havet og hadde mistet alt. Det eneste jeg hadde var en avbrukket plankebit, og den klamret jeg meg til. Den var skrøpelig og tørr og trakk inn vann som en svamp. Jeg visste den snart ville synke og det lammet meg enda mer. Dét hadde hendt, som jeg fryktet mest av alt skulle hende. Intet var igjen av det jeg kjente og det jeg trodde jeg kunne, jeg ventet bare på den endelige søvnen fordi alt annet var uutholdelig…»

Saras blikk kommer mer i fokus og forteller alt om hennes kjennskap til havdypet og frykten for å forgå i det.

– «Det er så sort, så sort…» hvisker hun stille. – «Og jeg lengter etter hvile… Samtidig vil jeg ikke dø…» Hun ser på Ain som sitter i et varmende skjær av tiltro. Hva er det for en tiltro? Ain fortsetter å fortelle:

– «Hele dager til ende lå jeg lamslått uten å kunne fokusere blikket. Alt jeg så på gled ut og ble en tåke. Hele mitt vesen var som kastet over bord og tømt for mening. Jeg lå uten noen følelse av tiden, aner ikke hvor lenge. Følelsene og synet og tankene fløt alle i hverandre og jeg hadde ingen retningssans. Men som solen steg og skinte på meg begynte jeg å kjenne hvordan den varmet meg. Jeg ble oppmerksom på pusten min og kjente maven som hvilte flatt og konstant mot planken under meg. Jeg begynte å konsentrere meg om planken jeg lå på, – for jeg lå på den. Det var noe, hvor lite det enn var, og jeg fulgte linjene i treverket og så hvordan det stakk ut en flis på kanten av den. Jeg så på flisen og fikk den i fokus. Jeg så vinkelen på den, lengden og de forskjellige fargene den hadde, og hvordan den bøyde seg en anelse ytterst. Jeg så hvor langt den var fra fingrene mine. Hvordan krusene på vannet skyllet over planken og ga treverket en klarere farge. Jeg la merke til kvisten som en gang hadde vokst der. Jeg ble oppmerksom på vannflatens rytme mot planken og havets farge, nær meg og lenger vekk. På himmelen og skyene, og skyenes form, som hele tiden forandret seg. Jeg så på meg selv. Fingrene og neglene. Huden og hårene. Jeg kjente hjertet mitt og pusten. Jeg kjente mine følelser og hvordan solen varmet meg. Her var jeg, og jeg levde. Havflaten var rolig, liksom varsom mot meg. Og jeg hadde mine drømmer når jeg sov. Det var lite, veldig lite. Og enda var det så uendelig stort når jeg først forsto hvor stort det var. Planken. Meg selv. Havet og himmelen. Jeg hadde ingen ting – enda følte jeg meg så stor som jeg ikke noen gang før kunne huske å ha følt meg. I det at jeg intet hadde – lå alt…»

– «Hvordan kan så lite inneholde alt?» Spør Sara ettertenksomt. – «Jeg føler ikke at noe inneholder noe. Ihvertfall ikke ingen-ting…»

– «Nei, det er lite. Men fra lite gjør du stort, du begynner på nytt. Rommet er tomt. Livet er tomt. Når der ikke er noe, begynner du med lite. Men lite er stort på samme tid – for der er intet større enn å ha mistet alt, og så finne seg selv

– «Reis! Reeiiis!» Hadde blodet hvisket meg i kroppen: – «Den som er villig til å ofre alt, skal vinne alt!» Og nå når jeg lå der forsto jeg plutselig hva jeg hadde forsøkt å fortelle meg selv. For inne i ingenting finner du alt. Og når du har ingen ting, er du fri. Hva du enn velger, hvor du enn går, er helt opp til deg. Det ser kanskje ensomt og tomt ut på avstand, som en avgrunn så dyp at man går til grunne. Så man tør ikke springe, men klamrer seg fast til illusjonen om at båten man seiler vil seile evig. Men seil blir slitt og master brekker i harde vinder. Før eller siden har man intet annet enn seg selv. Så ligger man der, tvunget. Valget når du intet har er å begynne med det minste: Gjøre lite av ingenting og stort av lite. Og bare den som fullt ut forstår og kjenner lite kan virkelig kjenne stort. Det er i de små tingene du finner evigheten, i de ørsmå stundene som rommer ingen tid. Jeg kaller dem de evige øyeblikk. Det er i detaljene du finner Gud…

Det var i denne erkjennelsen jeg fant min egen storhet. Og når jeg kjente den, var ingen ting lenger umulig for meg. Jeg gjennomskuet plutselig hendelsen. Grunnen til at jeg hadde mistet alt. Det var for at jeg skulle finne det som aldri noen gang var blitt borte: Meg Selv. Jeg forsto da – at man aldri egentlig kan miste noe, og langt mindre Seg Selv. Alt vil alltid være der, på en annen bue av tiden, i andre lag av virkeligheten. Vi kan alltid gjenfinne det ved å reise gjennom tidens transparente virkelighet, inn i erindringen og Guds samlede erfaring. Alle kan oppleve det – i stillheten av ingenting finner du alt du måtte søke…»

 

~ * ~

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

Reklamer

2 kommentarer om “for der er intet større enn å ha mistet alt ~ Utdrag fra kapittel 0”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s