Da er det håp allikevel?

I de siste dagene har jeg, som mange andre fulgt nyhetsoppdateringene om terroren i Paris. Jeg har lyttet til radioen mens jeg har kjørt bil og hørt kommentarer og uttalelser fra reportere, fagpersoner og spesialister på terror.

En snakket om Stockholmsyndromet, og generelt om gisseltakere at de kunne bli glad i sine gisler hvis de tilbragte lang nok tid sammen. Så lang tid at de fikk begynt å prate. Delt erfaringer og livshistorier. Sett hverandres ansikter. Og om gislene etter hvert trenger mat, drikke og annen form for omsorg, vekkes omsorgsrollen hos gisseltakeren. Da blir det med ett vanskelig å skade gisselet, og han mister sin forhandlingsmulighet. Derfor har gisseltakere begynt å maskere seg, og dekke til ansiktene til gislene. For å unngå å vekke omsorgsfølelser.

For å unngå å kjenne på det menneskelige i seg, tenker jeg da. Han er altså fortsatt et menneske. Han er altså fortsatt god, på bunnen. Så like er vi altså, vi mennesker. Vi er menneskelige. Vi er empatiske og har evnen til å elske. Selv de verste jævler er menneskelige, ser det ut til. På bunnen.

Det ble videre belyst hvordan det ikke er religion, men ideologi som forårsaker, og for voldsutøveren forsvarer, bruk av vold og terror; og at ideologien slår sprekker når f.eks. en gisseltaker begynner å merke sine basale behov – sult, mangel på søvn, tørste… Etter tredje døgnet uten søvn taper ideologien for menneskelige, grunnleggende behov. Det basale veier tyngst. Det menneskelige i terroristen vender tilbake…

Denne informasjonen får en til å tenke. Og jeg håper, at det får enhver til å tenke større enn den delen av oss som gjerne slenger om seg med raske slutninger, lettvinte fordømmelser og økt likegyldighet eller hat overfor et fiendebilde. Type «vi mot dem» holdninger. For det er nettopp en slik holdning som fører til vold, terror og krig! «Jeg har rett og du tar feil, så nå utraderer jeg deg så alle tenker som meg»…

Vi lever i en tilspisset tid. Man rekker ikke å fordøye det ene før noe nytt skjer, og det er lett å bli lamslått.  Det er nettopp nå viktig å holde både to og tre tanker i hodet på en gang. Så lenge vi holder på med skittkasting og hevn vil volden ikke ta slutt. Eller så lenge vi tror noen andre er mindre værdt enn oss selv.

Når en jævel med maskingevær kan bli glad i sitt gissel, da er det jo fortsatt håp for menneskeheten. Er det ikke? Så la oss klamre oss til dette håpet, og begynne med oss selv. Med våre kommentarer. Våre tanker. Hva vi velger å legge vekt på, og dele med verden.

Hva vil DU bidra med i menneskeheten, i historien? Mer skittkasting og hat? Mer likegyldighet? Mer besin på bålet av hevn,  vold og drap? Eller synes du det er på tide at barn i hele verden får leve og vokse opp i trygghet? At vi vet at også naboen kan le og smile? Hvor er det beste stedet å begynne? Hva med litt ydmykhet – overfor LIVET?

Kjære medmenneske, våkn opp til noe større inni deg, større enn troen og ideologien din, større enn din fordømmelse og angst. Vær den du innerst inne er, et medmenneske! Vær glad du lever, og la andre få være glad fordi de lever! Og gjør verden den tjeneste, at du begynner her nå, under din egen hud. Verden trenger din raushet, din glede, din latter og kjærlighet. Ditt håp, din vilje og omsorg. Ja, din medmenneskelighet. Og la den smitte!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s