Hvem skal gå bananas i kirken denne gangen? Barnets bønn 2

Hvem tør å stå frem og bare være seg selv? Med hele sin historie, alle sine sår? Og ikke minst, hvem tør å stå frem med all sin styrke, uten redsel for hvordan andre tar det imot? Hvem tør å velge å være «naiv», og sterk og klok samtidig? Hvem tør å se andre i øynene uten å vike blikket, og uten arroganse eller aggresjon. Bare se, med åpne øyne, og vise frem sjelen samtidig?

Barna?

Hvorfor krever vi at barn skal bli voksne så tidlig? Hvem fant på at barn skal sitte stille på en stol fra de er seks år, og forvente at de synes det er like interessant hver dag, og kanskje i 20 år fremover? Og at alle helst skal være like, og at alle som ikke klarer å tilpasse seg dette, faller utenfor og får diagnoser som før var helt ukjente.

Hva er det «det voksne mennesket» egentlig steber etter, hvilke idealer er det som sier at dette er riktig? Og når slutter vi å stille spørsmål?

Når sluttet du?

Du kan ta deg fanden på at jeg slutter ikke. Jeg har bestemt meg for, å kjempe det naives kamp. En kamp uten våpen. En kamp som begynner innvendig først, med fullstendig ærlighet. Det er som Balrogens piskesviep hvis jeg ikke gjør det. Det innhenter meg før eller siden, uansett. Drar meg ned og gir meg sjansen på nytt. Da er jeg heldig, hvis jeg får sjansen på nytt.  Det er den kampen jeg må ta, hvis jeg skal kunne stå oppreist og se noen inn i øynene og blotte sjelen min. Uten å føle at jeg behøver å skjule noe. Se dem inn i øynene, og være MEG med alt jeg er. Uten fordreininger. Uten skjulte flekker som jeg skammer meg over. Uten skam.

Skam deg! Får barna høre. De skal skamme seg. Over sin nysgjerrighet, sin iver, sin sult på livet. Ikke spis for mye godteri. Ikke søl. Ikke rop så høyt. ikke forstyrr. Ikke spør så mye. Ikke lek med deg selv, ikke se på meg. Ikke vis deg. Gjem deg bort, gjem bort den du egentlig er. Ikke se på svakhetene mine. Vær snill jente, vær kjekk gutt. Så blir det til: Ikke spill så lenge. Ikke sov så lenge. Stå opp og gjør leksene dine. Dette er ikke noe hotell. Skaff deg en jobb. Gjør noe nyttig. Bli voksen. Gjør som jeg, bøy deg for livets realiteter. Vær «død». Det gjør for vondt å leve, nemlig. Å være levende er farlig. Du blir såret. Å stikke seg ut og synes må du for all del unngå. Ihvertfall hvis det er utenfor det aksepterte, hvis du virkelig viser fram DEG. Så lenge du synes innenfor normen er det bra. Men Gud forby at du trosser alt dette, og  som vi i fellesskap har kommet fram til er det riktige, og følger dine egne lover. Hvis alle gjorde det, ville det bli anarki. For ingen kan vel påstå at jorden går rundt hvis vi bare lar naturlovene gjelde? Hvis vi ikke opprettholder vårt vedtatte system så opphører kanskje både tyngdeloven og sentrifugalkraften? Og hvem skal styre oss hvis ikke makthaverne gjør det? De få som sitter bak kulissene og trekker i alle trådene. Som fatter beslutninger som vi ikke stiller spørsmål ved, men som helt sikkert er til vårt beste. Ja, for det er vel det?

Det lærte vi jo på skolen, der lærte vi at vi skal sitte pent og gjenta etter læreren. Vi skal være snille og gjøre som vi får beskjed om, og da får vi belønning. De snille får belønning. Og alle de andre kommer i fengsel, eller blir straffet.

Uff nei jeg vil være snill. Og trygg. Det bestemmer vi oss for. Veldig tidlig lærer vi at det er trygt. Helt fra vi blir født. Hvis vi gjør som autoritetene sier, mor, far, læreren, da blir vi akseptert. Da blir vi elsket.

Men ett eller annet sted, langt der inne i dypet, finnes fortsatt det nysgjerrige barnet. Det som ble til en rebell, kanskje, like før det visnet og ble gjemt bort og lukket inne. Det vi prøver å beskytte andre mot. Oss selv mot. Det som lever på dypet, i mørket. Det presteskapet en gang brente oss på bålet for. Det bare dyrene gjør. Det naturlige. Sånn som vi er født. Sånn som vi egentlig er. Det som er MEG, helt fra grunnen av.  Et lite barn som fortsatt ønsker å utforske mulighetene. Det ville som finnes i en liten baby. Et dyr, en villmann og villkvinne som bare vil oppleve livet, leke, fråtse, elske, briste, leve, dø. Modig og klar, uten skam. Åpen og ærlig.

Det er dette jeg trenger for å kunne møte livet, som det er og folder seg ut, leve det, gripe det, være det. Hvem lærer meg det? Hvor skal jeg snu meg, for å finne noen som kan vise meg det? På skolen? Hva hvis foreldrene mine ikke lærer meg det, fordi de ikke har lært det, og ikke barnhagen eller læreren – hvem da? TV, radio, internett?

Vi blir bombardert med reklame som gjør alt for å hypnotisere oss til å ville trenge, ville ha, ville kjøpe. Reklamen henvender seg til det indre behovet i oss, og villeder oss til å forveksle det med å ville ha ytre ting. Vi har lært at det indre behovet er skamfullt, og mens det lever i dypet av oss, skrikende etter å komme ut, døyver vi det med ny bil, nye gardiner og ny kjæreste. Vi fryder oss over alt det nye (i en kort stund) og skammer oss samtidig. Hvordan i all verden skal vi løse den floken? Den indre konflikten som oppstår i dette spennet?

Vi har kommet så langt bort fra naturen og det naturlige at vi ikke lenger makter ensomheten det bringer. Vi er jo natur. Innestengt natur i en asfaltert og digital verden. Noen av oss klarer ikke dette spennet mellom  de ytre kravene og den indre lengselen og blir narkomane, i rusen får vi en etterlengtet pause; eller selvskadere får en kort stund fri fra den indre smerten. Mens noen ikke ser annen løsning enn å begå selvmord, bare 16 år gamle. Men de fleste av oss innordner seg, og bidrar til at det hele fortsetter. Løgnen om det «perfekte». Det perfekte som bare finnes på overflaten. Overflaten som kan kjøpes og betales.

Jesus ble forbannet og gikk bananas i kirken da han fant alle selgerne og salgsbodene som brettet seg ut der. Det er jo akkurat det som skjer nå, alt handler om profitt og alt skal måles i penger, man legger ingen verdi i naturen som natur. Den har ingen egenverdi. Det finnes ikke noe hellig lenger. Det naturlige kjenner vi snart ikke til. Hestemøkk er ekkelt og grønnsakene skal være plettfrie, uten spor av insekter men fulle av sprøytemidler. Visste du at de sprøyter ugressmiddel over skogene i disse dager? Over tyttebær og blåbær som vi ihvertfall trodde var friske og urørte? Hvordan kan vi tillate at dette skjer? Klokkene ringer, fem på tolv. Og jeg lurer på hvem som skal gå bananas i kirken denne gangen? Hvem skal slippe barna ut av klasserommet og la dem lære gjennom handling og lek? Hvem skal lære oss om livet, å værdsette livet som det det er, uerstattelig og ubetalelig? Hvem skal lære oss å tørre å lytte til rebellen som bare vil at vi skal slippe fri, for at vi skal kunne være den vi er født til å være, fri til å leve, og nyte denne verden sammen? Spise usprøytede blåbær? Peke på stjernene, og på maurene foran føttene våre, og undre? Lytte til fuglene og kjenne solen varme, og være fornøyde, sammen? Kjenne at det er godt? Og vondt. Kjenne at vi lever. Det som reklamen prøver å lure oss med, ved å gjøre til sitt, alt det som er gratis og som ingen trenger å reklamere for, alt det som vi alle kjenner – berøring av en kjærlig hånd, lyden av barnelatter. Regnet mot teltduken eller solen som står opp. Å kunne våkne i en verden som er sunn og snill, fri for forurensning og krigshissere. Hvem sier at det er en utopi, at det ikke er mulig? Hvem lærte deg at verden må være full av korrupsjon? Og vil du virkelig velge å fortsette å tro på dem? Har de rett synes du? Eller vil du gjerne endre det? Hvilket opprør er det som bringer oss til endring?

Det kan ikke fortsette hvis du, jeg og mange flere velger å SE. Innrømme, over for oss selv, og velge å begynne nå. Gjennomskue oss selv. Hvilket skuespill vi er oppdratt til å ta del i. Skal vi ikke alle gå bananas i kirken denne gangen. Følge Jesus eksempel og ikke finne oss i korrupsjon av det som er hellig. Jorden. Naturen. Oss selv, hverandre. Barna våre. Skal vi ikke nå slutte å se på andres løgn som vår sannhet?

Sirkelen utvider seg uten noen gang å miste kontakt med sentrum. Invitasjonen står der, åpen døgnet rundt. Den følger deg i alle øyeblikk. Å begynne innerst, og la det vokse utover. Menneskene rundt deg vil juble, innerst i sjelen. Ærlighet renser luften. Jeg velger det nå. Å gå bananas i kirken. Jeg ser de korrupte makthaverne, jeg er et av vitnene til hva de driver med. Jeg snur ryggen til og vil ikke være med lenger. Hvis ingen ser på de sensurerte nyhetene er det ikke nyheter lenger. Vi kan skape våre egne nyheter. Vi kan bare bestemme oss for å hoppe av karusellen, forlate teaterscenen og gå ut i skogen. Møtes rundt bålet og dele visjoner. Jeg vil det. Jeg vil tørre å stå med åpent blikk foran deg og bare være meg. Ærlig, med alle min sår og svakheter. Og se deg. Og feire oss. Og livet, og døden.

Jeg gjør det nå. For barna våre, for dine barn. Alle barn. Jeg vil ha tilbake uskylden. Jeg vil ha tilbake ren natur. Jeg vil ha tilbake det enkle, ærlige og åpne. Jeg vil ikke at andres løgn skal være min sannhet lenger. Og jeg begynner med meg selv.

Nå.

Ses vi i skogen, ved bålet?

 

 

Reklamer

2 kommentarer om “Hvem skal gå bananas i kirken denne gangen? Barnets bønn 2”

  1. Kan ikke slutte lese det du skriver. Det er fantastisk. Og det berører på en helt spesiell måte. Takk -Tonje, for dine tanker 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s