Barnets bønn

I dag ser jeg at jeg ville ikke bytte bort indre rikdommer mot ytre. Ikke noen gang. All verdens rikdommer blekner og er ingen ting i forhold til hvilken betydning ærlighet, ekthet og åpenhet har. Kjærligheten. Til Livet. Å bare være her jeg er akkurat nå. Sitte med et barn på fanget og bare kjenne etter, hva inviterer dette øyeblikket til? Hvilken gave venter på å åpnes akkurat her, nå? Sitte ved vannkanten med en hund ved siden av og kjenne fellesskap uten tilgjorthet. Å leve fri for tillært kunstighet. Jeg får lov å være meg og jeg er umåtelig takknemlig. Samtidig har jeg ytre rikdom. Ihvertfall akkurat nok. Jeg er av de få priviligerte i verdenssammenheng. Og jeg har et stort ansvar, for å holde stien min ren og rydde hos meg selv, heller enn å peke på søpla hos andre. Vi har alle en ryddejobb å gjøre. Verden skriker etter det. Barna, de urettferdig behandlede, de uheldige. De sårede og skadde. De trenger at vi stopper opp og ser. Hviler. Kjenner etter. Vi kommer ikke lenger i fellesskapet enn de som kommer kortest. Vi får det ikke ryddigere av å peke på andres rot. Vi må alle ta tak i det som er her, akkurat nå. Og det begynner alltid med oss selv.

~ * ~

Finnes det en barndom uten arr? Hva med deg? Hva med dine arr når du får barn, vil du føre dem videre?

Barnets bønn lyder stadig: Ikke svik meg. Ikke unnlat å gjøre det du har sagt at du skal gjøre. Ikke glem eller kom for sent. Ikke prioriter jobben eller din egen angst. Følg opp det du har sagt og lovet. Dine handlinger setter spor dypere enn du aner og danner grunnlaget for neste generasjon igjen. Det fortsetter og fortsetter. Så vær heller den som bryter kjeden. Ta deg tid. Du får aldri tiden tilbake, eller en ny sjanse. Du har bare akkurat nå å være ansvarlig på. I morgen er det for sent.

Se på barna dine. Hva er det de egentlig trenger? Hva er det de egentlig ønsker seg, om ikke din tid og oppmerksomhet? Hva skal de med slalomski, ipad og ny jakke hvis du ikke er der? Hvis du haster og er sur fordi du gnages av stress og dårlig samvittighet? Hva er det du stresser for? Hva er det du absolutt må? Når barnet ditt gråter i barnehagen og ikke vil slippe deg, når du skal gå. Hva er viktigere enn å sette seg ned og være der, til barnet ditt klarer å slippe? Hva er viktigere enn det? Hva er viktigere enn den tiden du har, sammen med barnet ditt, og den muligheten du har for å gi tilhørighet, støtte, trygghet, en mulighet du kanskje bare har akkurat nå? Og hvis du heller tenker på jobben, at du har dårlig tid, at dette må vi ta senere, så kan du miste noe du aldri får tilbake. Litt og litt. En teskje av gangen, til det en dag ikke er mer tillit igjen. Og selv om det ikke var din hensikt, må barnet ditt slite med det resten av livet. Vil du det? Er jobben din værdt det? Er stresset ditt værdt det? Er angsten din for ikke å være god nok, virkelig værdt det? Eller vil du være den som bryter kjeden nå, og tar deg tid? Vil du være den som gjør hele forskjellen for fremtiden, akkurat NÅ?
Det er akkurat NÅ det gjelder. Det er akkurat NÅ du kan bestemme deg og endre alt. Det er ingen ting som stopper deg, egentlig. Annet enn deg selv. Glem alle unnskyldninger. Dårlig samvittighet hjelper ingen. Når det kommer til stykke er alle unnskyldninger vås. Jeg vet det. Du vet det. Barna ser på deg, og vet det. Det er min bønn fra barndommen og fra alle barn akkurat nå. Ta deg tid. Vær tilstede. Begynn.

Nå.

Når du en dag ligger for døden og ser tilbake, vil du juble over alle de gangene du tok deg tid.

 (Illustrasjonsfoto av Anja Sønsteby,  http://www.valhallfoto.no )

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s