Drømmen om løgnen og tillit til MEG

En natt hadde jeg en drøm hvor jeg fikk besøk av en beskjeden kvinne som ikke gjorde så mye ut av seg, og en mann som gikk rundt og pekte rundt seg, og på meg, og hadde meninger om alt han så. I neste scene ser jeg han stryker hånden over ryggen min. Han finner bunter med lange hår, plutselig har jeg hårklynger her og der med en lengde på rundt 10 cm. Han tar tak i dem og holder dem opp, og da ser jeg dem også. Når jeg stryker hånden over huden for å finne dem igjen, er de ikke der. Han finner sånne hårklynger rundt omkring på meg. Men jeg har da aldri hatt sånne hår? Hvor kom de plutselig fra?! Jeg reiser meg opp og ser på ham. Jeg kjenner at sinnet stiger. Det går gradvis opp for meg at han finner feil på meg som jeg ikke har. Jeg står et øyeblikk og kjenner etter hva det ville gjort med meg, å føle at jeg har disse “feilene”. Det ville gjøre at jeg krøp innover i meg selv. Det ville gjort meg liten. Jeg ville bli en “feilvare”, og etter hvert et “offer”. Hvis jeg trodde på ham. Hvis jeg lot det han sa, få lov å bety noe. Bli en sannhet. Hvis jeg lot hans løgn være sant, da ville jeg bli feil.

Hva så om jeg hadde hatt bunter med lange hår på ryggen!? Ga det ham lov til å si at det var “feil”? At de burde tas vekk? Være grunn til latterliggjøring av meg? Skulle det bety at jeg ble tatt mindre alvorlig, at det jeg sa hadde mindre betydning? Ville det at jeg hadde bunter med lange hår på ryggen gjøre at han hadde makt over meg? Eller det at jeg bare TRODDE jeg hadde bunter av hår på ryggen? Skulle han ha lov til å herske over meg fordi jeg TRODDE han hadde rett i noe som var en løgn? Jeg oppdaget noe stort her. Vi lar oss lure av løgner. Vi tror på andres “sannhet” og sviker oss selv.

Jeg hevet armen og pekte på døra. “Forsvinn ut herfra!” Sa jeg høyt. “Forsvinn! Kom deg ut!” Jeg merket kraften i min egen stemme steg da jeg gikk mot ham og gjentok “UT!” Han rygget bakover og folrot drømmen min.

Da jeg våknet, og det gjorde jeg i det han forlot drømmen, kjente jeg seier. Seier bor i brystet mitt. Og så tenkte jeg, at om jeg ikke hadde valgt bort den kjærligheten som ville fange og kontrollere, som egentlig ikke var kjærlighet men frykt, for å være alene, for å bli forlatt i universet uelsket og helt uten beskyttelse, men isteden turte å falle, turte å gå ut i det ukjente og la vinden røske i meg, hvis jeg ikke hadde foretatt det valget gang etter gang, så hadde jeg ikke klart å jage den mannen – løgnen – ut av drømmen. Jeg hadde ikke klart å la vær å tro på løgnen. Jeg hadde latt løgnen få patent på sannheten og forrådt meg selv. Jeg kjenner seier i brystet fordi jeg valgte MEG. Fordi jeg valgte å være ærlig mot MEG. Fordi at i det å velge den STORE kjærligheten, den som lever sitt eget liv og flyter fritt i luften som en vind du ikke kan fange, den som ikke trenger å forutse utfallet, den som er fri og større enn du kan romme, i det valget ligger TILLIT. Tillit til MEG. Når jeg har tillit til MEG lever jeg inni den vinden. Den vinden røsker i meg vilt og fritt og noen ganger tror jeg ikke at jeg kan makte det, men jeg er her enda. Jeg står her. Og jeg kjenner at jeg har kraft til å be løgnen forlate livet mitt. Jeg trenger ikke lenger å tro på han som forteller meg løgner fordi han har behov for å manipulere. Fordi han er redd. Fordi det han savner, er den samme frie vinden og ikke den lille, innestengte kjærligheten som aldri får luft, som bare blir en tiger i et altfor lite bur.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

(Teksten er også publisert på http://www.jonschau.com )

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s